Fjøsnissen

                       I Norge skiller vi ikke så skarpt mellom julenissen og fjøsnissen.

Ettersom begge to heter nisse og begge to dukket opp på 1800-tallet i illustrerte magasiner, så grodde de delvis sammen.  I folkloren er julenissen blitt en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende fjøsnisser. I byene er det julenissen som er dominerende, mens fjøsnissen fremdeles har sine tilhengere på landsbygda.

Fjøsnissen er den lille nissen som bor på låven og som kan være en liten hissigpropp.  Det er han vi synger om i "På Låven sitter nissen".  Fjøsnissen blir også kalt for Haugbonde, Tuftekall, Tomte og mange andre navn.   Egentlig  delte ikke fjøsnissen ut gaver.  Han var mye mer opptatt av å få gaver.  Han ville ha grøt og mjød til jul, ellers kunne det gå husfolket og dyra riktig ille.  Den lille nissen med den røde lua har vært dyrket som en slags husgud i Norge siden bronsealderen.  Det er først i de siste hundre årene at han har jobbet seg inn i julefeiringen.  Fjøsnissen er blitt Julenissens hjelper og tar seg av bygdene og landlige områder av landet.  Det finnes også fjøsnisser i byene, men de er sjeldne.  Det er jo ikke så mange fjøs i byene lenger.

Etter hvert har nissen blitt snill og rent romantisk.  I dag pryder han julekortene og minner oss om fordums jul hvor alt var litt annerledes. Fjøsnisser er det mange av.  De bor over hele landet og de finnes gjerne der det er gårder eller hvor det står en låve eller ei løe.  De hjelper til med gaveutdeling og  ellers er de gjerne ute på juletrefester.  De er glade i jul, men vil ha grøt.

Hvis du setter deg helt stille i skogkanten kan det være at du kan få øye på skognissen.  Han er bitte liten, har rød lue og ofte blå eller grå overdel.  Ombord på gamle seilbåter hender det at du kan treffe på båtnisser.  I gamle trekirker finnes det gjerne en kirkenisse, men disse smånissene må ikke forveksles med fjøsnissen.  De jobber ikke med jul og er ofte sky.  De arbeider mest om natten og er ikke lette å få øye på.

                             

Historien om julenissen går helt tilbake til Romerriket.  I Norge kjenner vi julenissen fra ca. 100 år tilbake, men opprinnelsen til vår julenisse stammer fra Lykia i Lilleasia, dagens Tyrkia. Vi må helt tilbake til 300-tallet; der levde det en biskop med navn Nicolaus. Historien forteller at han tidlig ble foreldreløs, og at han vokste opp i et kloster. Han ble som veldig ung ordinert til prest.  Det meste vi vet om ham er basert på fortellinger og legender, slik tilfelle også er med Jesus og hans liv. Om Nicolaus fortelles det at han var de svakes beskytter i en tid hvor det var krig, nød og forfølgelse. Han var venn med sjøfolkene og reddet dem fra havsnød. Derfor ser en ham ofte avbildet med våte klær og sjøvann som drypper av skjegget hans.  I Helles ba man til ham om man ønsket å løye stormen, eller for å få god seilvind.  Nicolaus overtok en del trekk fra kulten til den gamle greske havguden Poseidon. 

Beretningene om Nicolaus som barnas beskytter er den mest kjente beretningen.  Det fortelles at Nicolaus en gang skal ha tilkalt en engel som vekket opp tre små gutter fra døden, etter at de hadde blitt myrdet av en vertshusholder. 

I en annen legende kommer Nicolaus med gaver. En fattig mann hadde ikke råd til medgift til sine døtre, og mannen trodde han måtte selge dem til et bordell, men i ly av mørket kom Nicolaus og kastet en pose gull inn gjennom vinduet i mannens hus. Den fattige mannen fikk dermed råd til å gifte bort den ene datteren.  Men det var fortsatt to døtre igjen.  Nicolaus solgte en del av kirkesølvet for så å kaste inn to nye poser til mannen, og dermed ble de to andre døtrene også reddet.  De tre posene med gull finnes den dag i dag i pantelånernes symbol; tre gule sirkler.
  Da Nicolaus døde - 6. desember - ble han kanonisert til helgen.  Hans popularitet var stor, og over 3000 kirker ble innviet som Sankt Nicolaus kirker.  Dette skjedde fra hans død og frem til reformasjonen på 1500-tallet.  Han ble gjort til skytshelgen for en rekker byen over hele Europa og  er også skytshelgen for det gamle Russland. 


Allerede på 500-tallet begynte pilgrimmer å valfarte til grava hans i Myra. Der  skal det ha dryppet helbredende eliksir fra sarkofagen.  På 1000-tallet var Nicolaus-kulten blitt så stor at sør-italienske
handelsmenn kidnappet Nicolaus-sarkofagen og tok den med til Italia.  I 1087 ble kisten med Nicolaus’ levninger tatt med til byen Bari, hvor de fortsatt skal befinne seg.   Kjøpmennene satte straks i gang en kampanje for å få folk til byen ved å fortelle om fantastiske mirakler rundt sarkofagen.  Året etter begynte pilgrimmene å strømme til byen.
                                       
På 1200-tallet dukket St. Nicolaus for første gang opp med  gaver til barn på klosterskolene i syd-Europa.  Klostrene hadde fra tidlig på 900-tallet feiret ”De uskyldige barns dag” 28. desember til minne om alle de uskyldige guttebarna som ble drept da Herodes lot alle guttebarn under 2 år dø.  Dagen ble feiret med opptog og prosesjoner til ære for barnas helgen St. Nicolaus.  Etter hvert ble opptogene så populære at de ble flyttet til St. Nicolaus’ egen dag, den 6. desember, i følge tradisjonen var dette dagen han døde.

De eldste beretningene om gavetradisjonen stammer fra Tyskland.  Skikken med å gi gaver spredde seg fra lukkede klosterskoler ut til folket.  Det var vanlig at en skikkelse ikledd bispedrakt delte ut
smågaver.  Etter hver ble det vanlig at barna natten til 6. desember satte en liten lekebåt i vinduet eller utenfor døren, og om morgenen var båten fylt med godsaker.  Det var St. Nicolaus som hadde vært der i løpet av natten.  Ettersom ikke alle hadde råd til lekebåter, ble båten byttet ut med en sko.  Fra skoen kom etter hvert strømpen, en  skikk som skriver seg fra franske nonner.  Det er herfra vi har skikken med julestrømpe.

Fra 1500-tallet finnes de eldste historiene om folk som kledde seg ut som St. Nicolaus. De gikk fra dør til dør og delte ut smågaver.  Nicolaus fikk etter hvert en tjener,  som samtidig var hans motpart.  Tjeneren er kjent under mange navn;  Knecht Rupert i Tyskland, Swarte Piet i Nederland og Pere Fouettard i Frankriket.  St. Nicolaus belønnet snille barn, mens Rupert gav slemme barn ris. På gamle bilder av St. Nicolaus og andre lignende skikkelser ser en ofte at de bærer på et ris eller et fang med pinner (Bundle of sticks i Amerika). I Nederland fikk barna vite at det var Swarte Piet som klatret ned i pipa for å legge igjen gaver.


Under reformasjonen på 1500-tallet forsøkte kirken å  knekke folks helgentro.  Men troen på St. Nicolaus hadde fått dype røtter og lot seg ikke knekke.  Samtidig dukket den protestantiske kirkens Weinachtsman opp, og med ham kom også flere andre skikkelser av samme art.  Selv om hollenderne var protestanter så tviholdt de på sin Sinter Klas og barnefesten 6. desember.  Og nesten 500 år etter at helgentroen ble avskaffet feirer de fortsatt St. Nicolaus -Sinterklas.  Det var hollandske immigranter som tok med seg Sinterklas til Amerika.  De holdt skikken i hevd, og Sinterklas er det direkte opphavet for Santa Claus.

Men han mistet tjeneren sin og ble selv nødt til å krabbe ned i pipene for å legge gavene i strømpene. Skikkelig folkekjær ble Santa Claus fra 1823 gjennom diktet "Et besøk fra St. Nicolaus" av teologiprofessoren Clement C. Moore.  I diktet kommer St. Nicolaus farende gjennom luften trukket av åtte små reinsdyr. Han hadde hvitt skjegg, var kledd i pels fra topp til tå, han var liten og fyldig og røkte pipe.

Mens Moore beskriver julenissen i ord, har alle senere generasjoners forestillinger om hvordan nissen ser ut, vært preget av avistegneren Thomas Nast som i 1863 illustrerte Moores dikt i juleutgaven av Harper’s Weekly. Nasts fyldige og godlynte Santa Claus slo an, og i årene som fulgte leverte Nast stadig nye nissetegninger.  Det var Nast som fant opp nisseverkstedet på Nordpolen.  Det var han som tegnet julenissen som leser lange ønskelister fra barna.
 
Sin endelige form fikk den amerikanske ”Santa” i 1931 da den svensk-amerikanske reklametegneren Haddon Sundblom ble engasjert til å utvikle en julekampanje for Coca-Cola.  Sundbloms nissetegninger var inspirert av hans barndoms svenske jultomte (tegnet av Jenny Nyström), St. Nicolaus bispedrakt og Thomas Nasts illustrasjoner. Resultatet ble den Santa vi ser i dag.  Sundblom og Coca-Cola standardiserte rødfargen på drakten, de hvite pelskantene, de høye støvlene og det store kritthvite skjegget. Nissefigurer hadde hatt skjegg før også, men ikke i slikt monn.  Coca- Cola har hvert år siden den gang hatt julekampanjer med Santa Claus. Det er Moore-Nast-Sundblom-nissen som barn over hele verden møter i kjøpesentre og i julegater.



Den amerikanske Santa Claus ble en kjempesuksess i hjemlandet, og også europeerne godtok helt den amerikanske nissen.  Nederlenderne nektet å gi slipp så sin Sinterklas og svarte Piet, og i mange land fantes det lokale utgaver av gaveutdeleren. I Italia er det den kvinnelige La Befana som deler ut gavene.  Hun ligner mest på en heks, men hun er snill og god.

I Hellas er det St. Basilius som gir gaver.  I dag ligner St. Basilius ganske mye på den amerikanske, men bærer ofte en lang drakt.  I en del andre land er det Juleengelen som kommer med barnas gaver. 

Inspirert av den russiske Far Frost, skapte den tyske maleren Mortiz Schwind på midten av 1800-tallet figuren Herr Winter.  Han hadde skjegg, kutte og is i håret.  Nesten parallelt dukker Der Weinachtsmann opp som en protestantisk St. Nicolaus. 

I det protestantiske Nord-Europa, der julaften, ikke juledagen  er den viktigste festdagen for barna, kommer julenissen selv og deler ut gavene, han slipper dermed pipeklatringen.  I England beholdt man navnet Father Christmas.  Han minner svært om Santa Claus, og folkeminnegranskere mener han har røtter tilbake til middelalderens helgenspill og julebukkopptog. I vårt århundre  har amerikansk og europeisk tradisjon nærmet seg hverandre, med et lite unntak. 

Den amerikanske Santa bruker kort jakke og bukser. Den europeiske holder seg til fotsid kappe, den siste rest av St. Nicolaus’ bispedrakt.

 

        

 

 

Copyright 2008 © Torill`s design